SKOTTLAND – HIGHLANDS!!

Hvis en ønsker en koselig tur til det skotske høylandet, for å se kultur og samtidig slippe stor by maset, så er Wick absolutt å anbefale.

Jeg landet i Aberdeen og tok buss oppover. En kan også ta tog eller fly til Wick. Inverness ligger halvveis på den ca. 7 timers reisestrekningen, og jeg hadde et lite stopp der. Fra Inverness går bilveien langs kyst stripen.  En variert utsikt fra bussvinduet, med både lokale whisky destillerier, gårder med høylands kuer, seler som badet langs kysten, sjøfugl etc.

Vel fremme i Wick ble jeg tatt imot av det lokale sekkepipebandet, Wick Pipeband. Et annet sekkepipeband gjestet også byen, og anledningen var at begge orkestrene skulle spille sammen fredagen, og så reise til Thurso på lørdagen. Sekkepipebandet har et eget hus, og her var det bevertning. En variant av Haggis, nemlig Haggis pai ble fortært. Det var også et stort utvalg av kaker og tebrød til dessert. Fra første stund ble jeg møtt men en stor varme og høflighet, og det virker som at dess lengre nord en kommer i Storbritannia, dess mer vennskapelig er befolkningen. Et annet moment er dette samholdet og oppslutningen som sekkepipe orkesteret har i denne byen og blant lokal befolkningen.

På fredagen marsjerte vi i gaten i Wick, og det var selvsagt stas å få delta i dette, som første nordmann som reiser over til Skottland og deltar i sekkepipeband massemønstring.

Så var det tid for omvisning på det lokale Whisky destilleriet; Old Pulteney. Omvisning startet med en film som viste historien bak dette destilleriet, deretter var det tid for tasting-smaking av forskjellige årganger. En kunne også tappe sin egen variant av denne whiskyen på flaske, i en spesial utgave, dette ville da koste litt, ca 80 pund.

Vi trasket ned mot havnen, hvor en fikk komme om bord på livbåt. I havnen var det forskjellige fiske båter i forskjellige størrelser, noen var så små at en kunne vært med i en Elias film. Havnen er koselig, og byen kan kanskje sammenlignes litt med Skagen. I Wick bor det ca 9000 innbyggere, og den har ca 9 puber.

    

Wick har i følge Guinness verdensrekord, verdens korteste gate; Ebenezer Place som er bare 2.06 meter.

  

Senere på kvelden var det skotsk dans som vi gikk på; Ceilidh. På scenen var det en som spilte trekkspill og en på trommer. Det gikk i polka og sving takt, og alle måtte være med å danse. På en del av disse dansene, bytter en partnere underveis.

Lørdagen dro vi i buss til nabo byen Thurso, da deres sekkepipe orkester feiret hundre år. I den anledningen hadde de en storstilt parade marsj med hele 5 orkestre.

 

Thurso er en mere industri preget by, og hadde en del mennesker sysselsatt i Dounreay atomanlegg, da det var i bruk.  Tidligere har det også vært litt rivalisering mellom disse to byene, men freden har senket seg. I det var kjempegod stemning da vi alle gikk på Ceilidh kveld i Thurso. To unge dansere fra det lokale sekkepipe orkesteret, fremførte en meget stilfull Higland dancing.

(Har lagt ut en video av dansingen her: http://youtu.be/L2f2ZsUZ7ho)

I området rundt Wick langs kysten er det en rekke slott og borger. Jeg fikk omvisning dagen etter, og det tok ikke mere enn 5-10 min å kjøre til disse stedene.  Litt sør for byen er de gamle ruinene av Wick castle, og det er flotte klipper i området rundt.

Rett nord for sentrum er det et fyrtårn som er i drift, og en liten idyllisk bukt med småbåter.

Sinclair klanen holder til nord i Skottland, og det var de som dro på tokt til Norge for en 400 år siden, og ble stoppet i Otta. Ruinene av Sinclair castle som ligger i bukten, er verdt å få med seg. Dette slottet ble bygget på 1100 tallet.

Det er også flere slott i bukten som er i bruk i dag, slik som Ackergill tower og Keiss Castle. Hvis en kjører ca en halvtime nordvest fra Keiss, så kan en besøke det store herskapelige slottet Castle of Mey. Dette er dog stengt for publikum i august måned, da prins Charles bruker det.

I sommermåneden er det et hektisk program for sekkepipebandet. Det skjer noe hver helg i Wick. En helg kan det være landbruks show med utstillinger, hesteridning etc. En helg kan det være galla parade, en slags karneval opptog med store og små biler, og enkelte velger litt kongelige kostymer.  Byen har også et eget museum som tar vare på dens maritime historie, samt noe som heter Pulteney peoples project center som er en mere forlokkende og effektiv variant av NAV.

Som jeg har nevnt, så er havnen et flott skue, og å sitte der med noen reker, eller fish`n chips mens en hører bølgeskvulp og måkeskrik er noe for seg selv.

Litt historikk om Wick;

Byens historie går tilbake til viking tiden da området Caithness ble styrt som en del av Orknøyene.  Navnet er av norrøn opprinnelse, og betyr «vik». Mye av den delen av byen som ligger sør for elven, Pulteneytown, ble utbygget under sildeboomen i det 1800-tallet. Stedet ble en viktig havn for sildeeksporten, og det ble produsert mye kippers (røkt sild) der. I museet Wick Heritage Centre er denne siden ved byens historie godt belyst.

John o`Groat Journal;

Den lokale avisen og nord Skottland sin variant av Fanaposten. Avisen ble landskjent da den for noen år siden klarte å avsløre den tidligere konservative regjeringens hemmelige planer om å foreta kjernefysiske prøve spregninger ved Dounreay anlegget.

 

LYN ROSIE (53)

   

Med sitt typisk skotske rødlige hår – «Ginger hair» er Lyn et symbol for skotske damer. Hun er bestemor til  8 barnebarn, og spiller i det lokale sekkepipe orkesteret. Hun jobbet i store deler av sitt yrkesaktive liv i den lokale sko butikken, men dessverre la den nylig ned pga. omorganisering. Nå har hun en deltidsjobb som bartender på et av de lokale vertshusene.

CRAIG EDWARDS (20)

  

Alle i Wick kjenner også til denne muntre karen. Craig har flere deltidsjobber. Han jobber som kelner i Weatherspoons som er en restaurant kjede hvor en kan få god mat for en rimelig penge. Han jobber også som livvakt i svømmebasseng i byen.

GAIL ROSS (36)

  

Hun er valgt inn som ordfører for Wick og området rundt, Caithness og representerer SNP, Det skotske nasjonalist partiet. Gjennom kampanjen Ja, Skottland engasjerer hun seg sterkt for løsrivelse fra England, og ønsker å hente videre inspirasjon fra hvordan Norge forvalter sine olje penger.  Til neste år skal skottene gå til valgurnene, for å velge om de skal bli mer selvstendig.

HELGEN OG MERVIN HILL

Dette hyggelige ekteparet driver det tradisjonsrike Nethercliffe hotel i Wick. Ikke bare var det god service, tradisjons rik skotsk mat, men også hagen i seg selv var en perle. Hvis en spør, kan ekteparet også være behjelpelig med tur omvisning i distriktet.

IVOR MACKAY

  

Denne ruvende skikkelsen spiller sekkepipe i Wick pipeband. Han er heller ikke redd for en storm, for han jobber på den lokale redningsbåten, og de får oppdrag i all slags vær.

VEIEN VIDERE; ORKNØYENE

Fra Wick tar det ca. 3 kvarter med buss til John O`Groats. Her går det passasjer ferge til Orknøyene. Fra et lite stykke litt lengre vestover, kan en også ta bilferge til øyene. Da jeg kom frem til den største byen på øyene, Kirkwall, så strevde jeg litt med å finne overnatting. Men jeg fant heldigvis på Kirkwall hotell, og her var det fin utsikt ut mot havnen. Prismessig er det litt dyrere å overnatte på Orknøyene enn på fastlandet.

Det var lett å se norske spor i Kirkwall. Gater som King Haakons street, og St. Magnus Cathedral. Inne i denne flotte gamle katedralen, la det en bibel på alteret med norsk tekst. Også en statue av Olav den hellige var i katedralen.

   

Flagget som vaiet på orknøyene er nesten det samme som det norske, bare at de har byttet hvitfargen ut med den gule. De lokale sa at de også gikk i 17.mai tog. Men de har også «kommersialisert» viking arven. Flere steder kunne en kjøpe smykker med runeskrift, sverd, hjelmer etc.

Etter mye om og menn, så kom jeg meg på en 2 etasjes omvisnings buss. Det er flere mindre selskaper som driver med skreddersydde omvisningsturer, med Landrover eller småfly. Første stopp på turen var det kjente arkeologiske stedet Skara Brae

Her er det utgravinger fra en landsby datert 5000 år tilbake i tid, forbløffende. I følge noen lokale beboere, så var det i disse dager samlet arkeologer fra andre steder av verden, for å grave ut en nyoppdaget plass. Like ved Skara Brae, ligger også et slott, som bla. formidler sjørøver historier om Kaptein Kidd.

Bussen kjørte videre til to steinsirkler som var om lag 3000 år gamle. Det er flere teorier om hvordan de ble til, og hva de ble brukt til.

I Kirkwall fikk jeg også med meg lokal musikk på en pub som er kjent for å ha live musikk.

For meg var den største musikalske opplevelsen å høre Kirkwall Pipe band spille i et tilhørende bygg til St. Magnus Katedral. Da enkelt medlemmer spilte på fiolin, trekkspill, orgel og en som sang folkemusikk fra Orknøyene, da fikk jeg gåsehud, – det var vakkert. (et klipp kan sees her; http://www.youtube.com/watch?v=0RtOKq2-e64&feature=youtu.be )

Highland Park er et av 2 destillerier på øyen, og et meget populært et, som har vunnet flere priser. Gjeste området var meget delikat laget til, og det var et stort utvalg av både drikkevarer og tilhørende produkter. På denne guidete turen fikk en i detaljer med seg produksjonen av whiskyen, fra brenning av torv, malt prosessen, og hvordan whiskyen blir oppbevart i eikefat. Eiken blir importert fra Spania eller USA, og er med å sette farge og smak på whiskyen. De er også et av få destillerier som fremdeles får lov til å bruke de klassiske pipene i sin whisky produksjon.

Etter den fine omvisninger var det tid for smaking av de forskjellige årgangene med Highland park, 12, 16 og 18 år. Det mest eksklusive flasken var på en 10.000 pund. Den selger den en ca 2-3 av i året. Samme dag som jeg var der, var det en som bestilte en slik flaske. I følge rykte skulle vedkommende være fra Norge. Jeg var nysgjerrig, og kom tilbake rett før stengetid. Ingen dukket opp, men jeg fikk litt gratis whisky av de som jobbet der.

       

I et hotell et steinkast ifra destilleriet, ligger et hotell som har et stort utvalg av Whisky. Her har de 300 sorter whisky, og en sjelden Scapa fra Orknøyene måtte smakes, mens jeg satt godt i en Chesterfield stol.

INVERNESS OG HIGHLAND GAMES

Været på Orknøyene kan være nokk så hardt, og det er derfor lite med trær på disse øyene. Det var en del regn mens jeg var der, men på fastlandet var det sol og tropevarme. Jeg dro derfor nedover igjen mot Inverness. Denne byen er i likhet med Kirkwall kjent for turisme. Jeg tok toget fra Wick, og toget snirklet seg i fjell landskapet i det skotske høylandet. Vakker natur, med fjell og skog, og jeg så flere rovfugl som hadde fanget mindre byttedyr. På de mindre togstasjonene var Gælisk skrift side om side med det engelske.

I Inverness er det mange suvenir butikker som selger skotske effekter og kilt utstyr. Enkelte av disse butikkene leier også ut kilt, det er ganske vanlig i de større byene å leie en kilt. For skal en ha en ekte kilt, må en ut med en 4-5 tusen kroner. Da må en gjerne måles opp, og bestille en 2 uker på forhånd, før den er klar. I disse butikkene selges også «fjuske» kilt, for en 5-6 hundre kroner kan en få en bomulls kilt. Men en kan også kjøpe andre ting, slik som vesken en har foran kilten, den kalles for Sporran, og var opprinnelig ment som å beskytte de edlere deler i sverdkamp.

Gjennom Inverness renner det en elv, som kommer fra den kjente sjøen Loch Ness. Det er enkelte flotte broer som går over denne elven i sentrum av Inverness. En kan ta forskjellige utflukter til Loch Ness, også med båt.

Jeg var der mens de lokale Higland Games ble holdt. Higland Games holdes i flere andre skotske byer også. Dette er et todelt arrangement, men danse og sekkepipe konkurranser og forskjellige sports aktiviteter. I sports grenene er det gjerne barn og ungdom som deltar i løping, lengde hopp etc. mens i de mere «risikofylte» delene slik som kulestøt, sleggekasting og tømmerstokk kasting, er det forbeholdt de voksne.

De som kastet kuler med kjede, var oppstilt på en slik måte at de kastet mot hverandre, og de måtte flytte seg for å ikke bli truffet av kulen. Det har hendt før at enkelte har blitt skadet.

To lokale sekkepipe orkestre åpnet lekene, og det ene bandet, Inverness pipeband hadde galla uniform på seg, tenker det var rimelig varmt.

Jeg trasket inn i et stort klan og kilt telt som var rigget opp. Her fikk jeg stor oppmerksomhet for min spesielle kilt som jeg gikk i, hvor det norske og skotske flagget er vevd inn i tartan mønsteret. En av dem som jeg pratet mest med, var fra Maclean klanen.

Det var også en del underholdning fra teltene bak området, samt en del «originale» folk som spankulerte rundt på området.

Fra hele nord Skottland kom det jenter for å delta i danse konkurranse for Higland dancers. Dette holdt på parallelt med idretts øvelsene. Det var også en liten jente på 6 år fra Wick som deltok.

På baksiden av området var det junior mesterskap i sekkepipeblåsing, og dommeren fulgte nøye med hvem som vant. Jeg fulgte med på denne konkurransen, og kunne på forhånd spå vinneren, han var suveren, Cameron MacDougall.

 

FRA INVERNESS TIL ABERDEEN

Ligger det berømmelige Whisky beltet, nemlig Speyside. Her er Skottlands høyeste konsentrasjon av Whisky destillerier. En av årsakene er elvene som går igjennom området. Jeg besøkte et av dem, Strathisla. Her lages en singel malt med samme navn, samt Chivas Regal. Utvendig var dette veldig koselig, og kunne minne litt om Gamle Bergen. Også på denne omvisningen fikk en vite detaljer om produksjons prosessen. Når de lager Chivas regal, så bruker de væske fra 12 andre singel malt whiskyer. Dette destilleriet hadde de en egen avlåst kammer for «kongelig» servering. Det som også var interessant å få høre, var at de samarbeidet med andre destillerier om å oppbevare whisky, i tilfelle det skulle brenne i et av dem. På baksiden av destilleriet gikk det en elv, og vannet ble brukt til å rengjøre karene med. På smakingen ble det servert på Chivas og Strathisla.

 

Da jeg kjørte igjennom flere av disse mindre byene, så virket det som alle var velstelt. Flotte gamle murhus, nydelige kirker, blomster dekorasjoner osv. Det var også store minnesmerker over falne fra krigens dager i nesten hver by, dette er ikke så vanlig eller synlig her til lands.

Maten har jeg vært inne på før, Haggis i flere varianter, enten som pai, eller med potetmos. Fish`n chips er også vanlig å kjøpe i snackbarene. Menyene er slik som her, og gjerne et enda større utvalg av asiatisk mat.En bør også prøve ut den skotske brusen Irn Bru som har en oransje farge. Denne brusen er vanskelig å skaffe i England, spesielt etter at reklamen for brusen harselerte med engelskmennene.

 

En forkorter versjon av artikkelen i Fanaposten fredag 23/8

Og ikke minst, artikkelen på engelsk, på en lokal web side fra Wick;

http://community.caithness.org/article.php?id=4051

 

Explore posts in the same categories: Uncategorized